Det går begge veier

Noe av det aller beste du vet er å se deg i speilet. Det er tydelig at du liker han du ser; du stråler opp med verdens mest fornøyde mine. Kanskje klasker du anerkjennende mot speilbildet. Ikke vet jeg om du ikke skjønner at det er deg og lever ut "like barn leker best"-ordtaket - eller om det rett og slett er selvbildet ditt som er så superdupert.

Hvis det er det siste, er det jo ikke rart. Du er stort sett utelukkende omgitt av mennesker som digger deg hemningsløst og som gjør alt for deg 24/7. For et privilegium! For noen uker siden var du på hyttetur med alle besteforeldrene dine, og ikke overraskende gikk du din seiersgang fra fang til fang hele helgen. Og det er bare ett eksempel. Overalt hvor vi har deg med, tiltrekker du deg smil og høyfrekvente dikkedarer.

Høyfrekvent dikkedarist #1: Kristian

Høyfrekvent dikkedarist #2: Erna

Mange barn har det som deg - og dessverre er det mange som ikke har det også. Lurer på i hvor stor grad det preger videre utvikling? Du kommer jo til å gå på en smell når du skjønner at det faktisk finnes flere solkonger der ute, kanskje gjør du det allerede om noen måneder når du begynner i barnehagen? Likevel håper jeg jo at starten din så langt og det vi kan gi deg videre kan gi deg en grunnleggende trygghet i deg selv. Og de som har vært mindre heldige, for noen av dem kan det gjøre dem mer selvstendige, kanskje? Får man i det hele tatt mer initiativ av ikke å bli gitt en god startpakke? Eller virker det motsatt?

Så tenkte jeg på det, da jeg så deg og speilet tidligere i dag...tenk om vi hadde klart å beholde den holdningen til eget oppsyn  inn i voksen alder...! Ikke sånn narsissistisk, men som en ubetinget positiv selvtilfredshet. For en grell kontrast det er til våre mer eller mindre velbegrunnede bekymringer der vi står i uflatterende baderomslys og myser mot ikke-helt-Adonis i speilet...! ;-)

Du skal lære mye av oss, men vi har jammen noe å lære av deg også.

Når så vi andre inn i speilet med denne minen sist?