SELMERSNAKK: En litt vemodig bursdag?

Kjære Selmer

Gratulerer med ettårsdagen! "Tenk at det er alt er ett år siden," burde jeg sikkert si som en klisjérammet forelder. Men jeg synes faktisk at det er fryktelig lenge siden du ble født, jeg. Det er jo så mye som har skjedd, så mange store og små opplevelser! Nå er du jo en selvfølgelig og totalt uerstattelig del av hverdagene våre - og det er egentlig veldig rart å tenke på at jeg har levd 29 år før du dukket opp.

Når jeg skriver at det er en litt vemodig bursdag, er det jo fordi at dagen også er en påminnelse om at en veldig verdifull tid går mot avslutning. Verdifull i dobbel forstand, faktisk; fedrekvotetiden ligger an til å bli tidenes dyreste ti-uker for oss, fordi det blir krevd at jeg skal betale tilbake pappapermpengene. Men nå må fokuset mitt være alle de store og små øyeblikkene vi har opplevd sammen i løpet av de siste 10 ukene, og som du har kunnet lese en del om på denne bloggen. De vil uansett være verdt prisen - selv om det oppleves urimelig og økonomisk vanskelig nå.

Og i morgen begynner tilvenning i barnehage...! Rart å tenke på at ditt eget liv for alvor begynner i morgen, du vil få mange opplevelser i løpet av dagene uten oss - som du foreløpig ikke engang kan fortelle om når du kommer hjem ...! Men det kan ikke være lenge til vi skjønner noe av skravlinga di - den har jo vært både høylytt og høyfrekvent lenge. Av flere ord kan nevnes "se", "lys", "pappa", "mamma", "hei", "ha det", "ææææh" og "huhuh" - når du får et eller annet du blir glad for; en rugkjeks, en skål å spise av selv - eller, som i dag: bursdagsdonut!

I disse flytte- og oppussingstider var det litt sparsomt med mulighet til å bake kake, men duverden så godt lyset ditt satt i kjøpt glasur også. Nedenfor følger noen glimt fra festivitasen i vår lille familie nå i ettermiddag.